Personlig

Tung, lett, lett

Denne helgen har gått så fort. Jeg elsker min sønn over alt på jord, men noen ganger er det deilig å ha huset for meg selv. Nyte stillheten og bare gjøre det jeg har lyst til. Tid til å bare være Janne. Ha egentid, og voksentid, sammen med gode venner.

Denne helgen har jeg vært så heldig å fått servert en deilig middag hos en god venn. Han hadde gjort det så hyggelig for oss. Ute regnet det. Himmelen var mørkegrå og luften bitende kald. Inne knitret det livlig i peisen. Gule, varme flammer omfavnet vedkubbene som luktet søt bjørk.

Hele spisestuen badet i varme. Stearinlys smilte mot meg, ønsket meg velkommen. Boblene i sjampagnen jeg ble servert, fant fort veien ut i mitt blodomløp og gjorde meg glad og lett.

Kjøkkenet lokket med en deilig duft av stekt lammelår. Vi skravlet, fniste og lo. I bakgrunnen kunne jeg skimte de deilige, dype og myke tonene jazztonene til Diana Krall.

det føltes så godt å bli tatt vare på. Det var deilig å få lov til å føle meg lett. Tunge tanker fordampet og steg til værs, sammen med duften av rosenkål og rosmarin. Ikke mer tung. Bare himmelsk lett.

Tung, lett, lett. Jeg danset i valsetakt rundt vår vært, som smilende tok i mot min hånd. Min imaginære dansepartner skjøv han bort. Han dro meg inn i sine armer, og førte meg med lette steg rundt på kjøkkengulvet.

Jeg er et høysensitivt følelsesmenneske. De som kjenner meg vet at jeg ikke er redd for å si jeg elsker deg, eller på annen måte vise hva jeg tenker og føler. Og det kan, når jeg er nede i en bølgedal, vippe meg ut av balanse. For jeg tar ikke bare inn energier fra mine omgivelser, men også fra mennesker. Jeg tar inn både det som er lett og trivelig, men også tunge energier. Og det kan noen ganger bli litt mye for meg. Jeg mister fotfestet og handler før jeg tenker. Som regel fordi jeg blir redd og engstelig.

Mest av alt er jeg redd for avvisning. Å miste noen. At noen jeg er blitt glad i blir borte, forsvinner ut av livet mitt. Velger meg bort. Kanskje bare for en tid, men noen ganger også for alltid. Sånn er det jo for oss alle. Mennesker kommer inn i livet vårt, noen blir, mens andre forsvinner. Det er bare det at jeg takler dette dårligere enn andre.

Mens vi valset gjennom kjøkkenet og ut i spisestuen, kjente jeg på hvor heldig jeg er. De menneskene som velger å bli i mitt liv gjør meg trygg. De verdsetter det jeg har å gi, de liker å være sammen med meg, uansett om jeg er tung eller lett. Og det er jeg uendelig takknemlig for. Men jeg er også takknemlig for de som har streifet innom livet mitt i en kort periode. For noen av dem har lært meg mye om meg selv. Lokket meg frem. Åpnet lukkede dører i mitt indre. Gjort meg bevisst på akkurat disse sidene ved meg selv.

Så tusen takk til deg som velger å bli i mitt liv. Og tusen takk til deg som stakk innom. Du er uansett uvurderlig i mitt liv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.