Pause og spol tilbake

Pause og spol tilbake

Det vanskeligste med å bli deprimert i overgangsalderen, jeg kaller det overgangsdeprimert, er at du ikke forstår hva som skjer med deg. Sakte, men sikkert kjennes det ut som om du faller fra hverandre. Bit for bit. Og når du ikke skjønner sammenhengen, vet du heller ikke hva du skal gjøre. Du blir redd og fortvilet. Og det du er redd for vil du gjøre hva som helst for å unngå.

Du løper fra det så fort du kan. Problemet er at du ved å rømme bygger en tykk usynlig glassvegg foran deg. Du ser den ikke. Du aner ikke at den eksisterer før du en dag løper rett inn i den. Omtåket ligger du foran den. Du forstår ikke helt hva det var som skjedde. Skjelvende og svimmel reiser du deg forsiktig. Du ser fortsatt ikke veggen. Men du vet at den er der. Du strekker en hånd frem for å ta på den. Glassveggen er hard, kald og glatt. Du forsøker å finne en måte å klatre over den på, bare for å oppdage at den er uoverstigelig. Du blir tvunget til å stoppe opp. Du er beseiret av glassveggen du selv har brukt all din energi på å bygge.

Min tid på Kamalaya var over. Jeg hadde fått så mye. Tid til å ta vare på meg selv, hvile og tenke. Å trykke på pauseknappen hadde vært deilig og nødvendig. Jeg hadde også hatt god tid til å spole tilbake, og se på alt som ahdde vært vanskelig. Mange følelser hadde kommet opp, og det var godt å få lov og tid til å bearbeide dem.

Tiden var inne til å fortsette livet. Og jeg hadde tatt en avgjørelse for hvordan fremtiden skulle bli. Jeg hadde bestemt meg for å gjøre det jeg kunne, for at min jeg og min sønn skulle ha det så bra som mulig. Jeg gledet meg til å komme hjem. Være sammen med min sønn, treffe alle medlemmene på treningsstudioet mitt.

Dette hadde vært akkurat det jeg trengte. En passe lang og god ferie. Og jeg tenkte at dette var nok. Det jeg ikke visste da, var at dette var en god start, men absolutt ikke bra nok. Dette var bare begynnelsen. Jeg hadde fortsatt en lang vei å gå.

I mine tanker spolte jeg fremover i tid. Jeg så for meg hvordan hverdagen skulle bli fremover. En plan for hva jeg ville endre på, av vaner og rutiner, begynte å ta form. På listen min sto også noen helsekostprodukter jeg hadde funnet ut kunne hjelpe mot plager i klimakteriet, og jeg ville teste ut hvor mye kostholdet hadde å si. Jeg hadde merket at maten jeg hadde spist her, gjorde at jeg følte meg bedre. Men det kunne jo være et resultat av oppholdet som helhet, ikke nødvendigvis maten.

Jeg hadde brukt tiden til å lese meg opp på hva overgangsalder egentlig er. Hva er det som skjer fysiologisk? Opplever alle kvinner i alle land og kulturer dette? Er det arvelig hvor tøffe plagene er? Er det gjort forskning på om man kan bli bedre av å endre livsstil, spise annerledes eller trene? Jeg lette etter andre kvinner som fortalte hvordan de opplevde klimakteriet, men fant ingen.

Akkurat da tenkte jeg ikke på å begynne å skrive om dette selv. Jeg var mest opptatt av å finne løsninger for meg selv.

Men en liten spire ble nok sådd. Spesielt det at ingen snakket åpent om overgangsalderen, og dens plager, syntes jeg var trist.

Jeg reiste hjem med en positiv optimisme. Klar til å leve det best liv jeg kan, også gjennom overgangsalderen.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Lukk meny