Mangt kan skje i et lyskryss

Mangt kan skje i et lyskryss

I forrige innlegg fortalte jeg om mitt møte med ei spennende, inspirerende og varm dame. Hun som snudde alle mine tanker om at min og min venninnes interiør skattejakt, utviklet seg til verdens største bomtur, i det øyeblikk hun åpnet døren. Les mer om første del av vår underlige, inspirerende og herlige søndag HER

Lykkelig over våre nye eiendeler, med ny inspirasjon til hva vi ville gjøre i våre egne hjem, gikk ferden til Kid interiør.

Fnisende og glade ble vi stoppet av rødt lys i et veikryss. Stereoen var på full guffe, og vi sang begge to av full hals. Plutselig ble vi oppmerksomme på at en fyr i bilen ved siden av oss, kikket interessert på oss. Han smilte og nikket. Vi lo tilbake. Mulig han ble litt oppmuntret av to leende tupper på tur, for han lo tilbake og vinket til oss.

Trafikklyset skiftet til grønt, og vi kjørte videre. Etterhvert ble jeg oppmerksom på at han fyren fulgte etter oss. Han la seg bak oss, og da vi tok av fra hovedveien, gjorde han det samme.

Først tenkte vi at dette sikkert var tilfeldig. Men da han hang på hele veien til forretningen begynte vi å lure litt. Vi parkerte og skyndte oss inn i butikken.

Vel inne hos Kid, prøvde vi å gjemme oss mellom hyller med pynteputer, lamper og lysestaker. Forsiktig kikket vi ut av vinduene for å se om han var der. For det kunne jo ikke være sånn at han faktisk hadde fulgt etter oss?

Men jo, der var han. Parkert ved siden av min bil.

Nervøst diskuterte vi hvordan vi skulle takle dette, og ikke minst han, hvis han kom inn i forretningen. Og akkurat da ringte min mobil.

Ukjent nummer. Kunne det være han? Nei. Det kunne jo ikke det. For hvordan kunne han finne mitt nummer? Han visste jo ingenting om meg.

Med bankende hjerte svarte jeg «hallo?» «Hei. Er det du som eier den røde bilen? Som står parkert utenfor Kid?» spurte en dyp mannsstemme. Forvirret, og nå må jeg innrømme litt redd, svarte jeg ja. «Hvem snakker jeg med?» spurte jeg. «Det er jeg som vinket til dere i lyskrysset i sta» svarte han.

Jeg ble helt satt ut og visste ikke helt hva jeg skulle tenke, føle eller synes om dette. Langt mindre hva jeg skulle svare. For dette var litt i overkant kjente jeg.

«Hvordan har du funnet mitt mobilnummer?» spurte jeg. Han fortalte at han hadde sporet det opp via registreringsnummeret på min bil.

Dette var i grunn bare rart og litt ubehagelig kjente jeg. Han fortalte hvem han var, at han syntes jeg var søt og sprudlende og at han gjerne ville invitere meg ut på en kaffe.

Min første tanke var å si nei. Dette blir for sært. Men så tenkte jeg at det er kanskje ikke noe rarere enn å ta en kaffe med en man har truffet på Tinder? Så jeg svarte «ja, kanskje det».

Og da slapp han bomben. For han ville være ærlig med meg sa han. Han var gift fikk jeg vite. Og det hele var visst litt komplisert. Men han ville gjerne forklare mer over den kaffen.

Enda mer satt ut svarte jeg at jeg ikke var interessert i å gå ut med en gift mann.

Jeg mener… er det mulig?

V og jeg knakka sammen i latter. Og vi humret og lo hele resten av ettermiddagen og hele veien hjem.

Jeg må innrømme at jeg er litt skremt. Føler meg litt utrygg. Merker at jeg passer litt på, ser meg over skulderen, låser alle dører.

For selvom dette var en litt artig opplevelse, er det også litt ekkelt å vite at han nå vet mitt mobilnummer og sannsynligvis hvor jeg bor. Og så er det litt rart hvor enkelt det var for han å finne ut av akkurat det.

Sansynligvis skjer det ingenting. Han var høflig og grei på telefonen. Også da jeg takket nei til daten. Men den litt utrygge følelsen er der kjenner jeg. Og det er ubehagelig.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Lukk meny