Personlig

Lotusriket

Tidlig morgen. Jeg lå i sengen og så utover Kamalaya Resort gjennom det store vinduet som strakte seg langs sengen min, fra gulv til tak.

Det glitret av det blå morgenlyset som badet sengen min i myk varme. Jeg hadde åpnet verandadøren som slapp inn en liten bris av fuktig luft. Solens intense stråler, saboterte vanningsannleggenes nattarbeid, ved å omdanne friskt vann til damp. Det luktet av våt jord og gress.

En hibiscus busk vokste stor og sterk opp langs ytterveggen på bygget. Den spredte seg nonsjalant over gelenderet på verandaen min, før den krøp bort til soveromsvinduet. De store røde blomstene lutet søt, nytrukket te. Gresshoppene og sirsissenen strykerduett var byttet ut med frisk og optimistisk fuglesang.

Bortenfor et tak av grønne trær og palmer, kunne jeg se stranden. Hvit sand strakte seg utover mot horisonten, hvor jeg kunne skimte den lille klippetoppen jeg hadde lest om. Inne i den klippen skulle det være bygget et lite buddhistisk tempel. Hele dette stedet, som skulle være mitt tilfluktssted i noen dager, er bygd på og rundt klipper og grotter. Klipper og grotter som har blitt brukt av buddhistiske munker og lærde til meditasjon, bønn og kontemplasjon.

Klippene, grottene, stranden og havet. Til alle tider har de vært her og sett mennesker komme for å søke indre fred, visdom, nærhet til Gud og selvinnsikt.

Jeg undret meg på om landskapet hadde trukket til seg av denne søkende energien. Eller om de stille har gitt av sin stabilitet og enkle tilstedeværelse, til det ikke var mer helende energi igjen.

Kanskje det er nok at vi kommer? Vi som søker blir muligens en del av denne synergien av balanse. Fred til å åpne alle sanser, ro til å tenke og nyte. Innbydelsen lyder: bare vær tilstede og en del av, ikke for noe eller noen.

Kamalaya. Lotusriket. Stedet bar sitt navn godt. Lotusblomsten er i buddhismen et symbol på skaperkraft, begynnelse og renhet. Jeg kikket bort på den rosa, friske blomsten som badet i et fat med friskt vann. Den sto på nattbordet mitt som et lite symbol på hva jeg håpet å finne her.

Vissheten om at dette stedet har en historie, at det alltid har vært her, og kommer til å være her lenge etter at jeg er borte, det er en trygghet i det. At noe bare er der. Ikke krever noe, ikke spør om noe, bare er der. Stille og urokkelig, men skiftende på samme tid. Natt blir til dag. Sol følger regn. Og jeg var hjertelig velkommen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.