Kyss meg langsomt inn i fuglekassa

Kyss meg langsomt inn i fuglekassa

Jeg elsker alt som syder av liv. Og jeg er av den type menneske som blir veldig fort revet med. Med de fordeler og ulemper det medfører. Jeg elsker å kjenne at jeg blir rørt, enten til latter eller tårer. Det ligger i min natur å bli tiltrukket av alt som glitrer. Sirkus og fyrverkeri. Farger, musikk, liv, glede og spenning. Danse heftig salsa under måneskinn på Cuba, døsig av sol og syrlige drinker krydret med rom. Alle sanselige stimuli som gjør at jeg kjenner hvordan sevjen stiger. Jeg setter kjærligheten høyt. Hva ville livet vært uten lidenskap, forelskelse og kjærlighet?

Det er vår og hagen min har begynt sin årlige eksplosjon av liv. Under råttent løv og tørre, brune barnåler ligger det små vakre spirer på lur. De strekker seg mot solen og suger til seg oppmerksomhet. Det gamle og det døde, må vike plassen for det nye og uoppdagede. Nytt friskt liv. Rent og uskyldig.

I min hage er det poesi. Sydende, energisk poesi. Og jeg får lov til å betrakte det hele, eller være en del av diktet. Det er mitt valg. Men jeg er velkommen.

I fjor var jeg ikke like begeistret over våren. Jeg var fortvilet, frustrert og redd for fremtiden. Jeg lot meg ikke forføre av hverken lubne spirer eller våryre fugler. Ivrig kvitring fylte himmelen. Deres måte å søke en make på, bygge rede og fostre opp et nytt kull med unger.

Jeg var mest redd for å få himmelen i hodet jeg. Tiden min gikk med til å tenke på hvilke katastrofer som kanskje, og muligens ganske snart og uten forvarsel, kunne komme til å ramme meg og min verden. Her var det ikke plass til noe nytt, kvitrende eller poesi. Ikke noe «no livnar det i lundar» her i hagen takk. I grunn var det bare fryktelig irriterende overtydelig. Påtrengende nytt og friskt.

Jeg kastet meg derfor resolutt over hagen min, og en overgrodd del av borettslagets fellesområde. Med kraft, vilje og utemmet irritasjon (samt spade, hakke, høygaffel og motorsag) kastet jeg meg over hekk, røtter og trær. Jeg var i angrepsposisjon. Og her skulle det angripes.

Så deilig det var! For en glede! Tankene fikk lov til å rase. Frustrasjon og sinne fikk komme ut. Kroppen min fikk jobbe. Jeg ble fysisk sliten og mentalt nullstilt. En fryd! Mitt angrep på våren ble min nye vår! Alt det gamle og døde måtte vike plassen for ny energi og vilje. Og etter hvert håpet. Et lysegrønt, lubbent og spirende håp om en ny tid og et nytt liv.

Jeg elsker fortsatt alt som glitrer. Troen på kjærligheten er intakt. Og det takker jeg våren for. Det gjør vondt når knopper brister. Men livets kraft er sterk. Den kjemper og overvinner hvis du slipper den til.

Så tusen takk kjære vår. Kyss meg… langsomt inn i fuglekassa

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Lukk meny