Overgangsalder,  Personlig

Knekt, utbrent og deprimert

Kroppen min føltes tung og energiløs. Aktiviteter som før gav meg glede, og ny energi, virket nå stikk motsatt. Trening gjorde meg bare mer utmattet. For meg var dette helt uforståelig. Jeg elsket trening og det var jobben min. Å være aktiv hadde alltid gitt meg glede, energi og overskudd. 

Å være sammen med familie og venner var krevende og tappet meg for energi. 

Etter som tiden gikk begynte jeg å isolere meg mer og mer. Rett og slett fordi jeg ikke orket samvær med andre. Det ble for krevende. Jeg prøvde hele tiden å holde alle disse tingene jeg erfarte skjult for andre. Jeg ville ikke innse at noe var galt, og jeg var redd for å mislykkes.

Spesielt i jobben min som treningsinstruktør ble dette vanskelig. Jo mer jeg prøvde å tvinge frem glede og energi, dess mer sliten ble jeg. Som instruktør er det veldig vondt å oppleve dette. Jeg brydde meg virkelig om de som kom for å trene og ville gjerne gi dem en positiv opplevelse. Når folk går fra mine timer med en super treningsopplevelse, glade og positive, da kjenner jeg at jeg har gitt noe mer enn fysisk velvære. Og det betyr alt for meg. 

Jeg husker spesielt en kveld hvor jeg virkelig slet meg gjennom timen min. Hver eneste bevegelse var vond. Det var som om jeg hadde tunge blylodd rundt ben og armer. Noen ganger når jeg trener, kan det være sånn at timen begynner litt tungt, men ganske raskt kjenner jeg at kroppen blir varm, at hjertet slår og sprer liv og glede rundt i kroppen. 

Musikken pumper meg videre, mens endorfiner løper rundt i kroppen og gir meg lykkerus. Jeg kjenner samhørigheten med dem jeg trener sammen med. Vi jobber, smiler, ler, svetter og flyter på vår felles positive energi. Tiden går fort og når timen er over ønsker jeg ofte mer. 

Denne kvelden var alt annerledes. Gleden, inspirasjonen og evnen til å gi og ta i mot energi var borte. Hver gang jeg løftet på et ben eller en arm, måtte jeg bruke all min vilje og energi for å få det til. Jeg ønsket bare at tiden kunne gå fort og at timen var over. 

Jeg var tung, hver eneste bevegelse var som seig sirup. Kroppen skalv og hjertet slo i rasende fart. Hodet mitt var tomt. Jeg greide ikke å holde på konsentrasjonen. Trinn og bevegelser ble rotete. Den gode flyten var borte. Det var som om jeg var fanget i et tomrom. En hard, vond og nervøs klump festet seg i magen. Etter hvert beveget den seg opp i halsen og jeg kjente at tårene preset på. Åh Gud, la timen være over snart! var min eneste tanke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.