Jeg ville ikke leve lenger

Jeg ville ikke leve lenger

fullsizeoutput_4976.jpeg
Håper du har det bra denne søndagskvelden? Og at du er på et sted i livet som du trives med. At du kjenner at du jevnt over er lykkelig og fornøyd med tingenes tilstand? 
Nå er det lenge siden vi har hatt kontakt gjennom bloggen min. Og det er jeg lei meg for. Men noen ganger er det sånn, at man trenger å snu litt opp ned på livet. Jeg har vært nødt til det. Og da har alt mitt fokus gått til det.
Ganske mye har vært med på å pushe meg fremover det siste halve året. Det har vært skummelt, fortvilende og litt angstfylt. Men mest av alt har det vært inspirerende, motiverende og spennende.
En ting vet jeg. Det er ingen som kan hjelpe deg utenfra, selv ikke når du er så sliten og knust innvendig, at du ikke har noe styrke igjen. Selv da må du finne veien ut selv. Du må finne en måte å hjelpe deg selv på. Uansett hva som slukket din indre flamme, så må du selv blåse liv i de svarte og utbrente kullbitene. Du må snu og vende på hver eneste bit, jakte etter en liten gnist, som du forsiktig kan gi livets pust.
Det hjelper ikke, at noen utenfra forsikrer deg om at alt kommer til å gå bra, når du selv på innsiden kjenner at du ikke tror på fremtiden, livet eller lykken lenger.
Jeg var så langt nede at jeg vurderte å ta mitt eget liv. Men hver gang de tankene kom, våknet hjertet mitt. Mammahjertet mitt.
Det vakreste, fineste mennesket i mitt liv skulle altså lide fordi jeg ikke orket mer? Og der, akkurat der, lå den gnisten jeg snakker om. Den lille, nesten usynlige gnisten, som gjorde at jeg orket 5 min. til av livet. Jeg orket å lage en middag til. Sette på en vaskemaskin til. Lage jul for mine kjære en gang til. Min kjærlighet til min sønn, er større enn kjærligheten til meg selv og mitt eget liv.
Men i lengden holder det ikke med en liten gnist. Et lite vindpust, og den er sloknet igjen. Jeg hadde mange slike runder, mens jeg igjen og igjen prøvde å mane frem nok vilje, til å holde gnisten levende.
Mennesker rundt meg har hjulpet meg. Du må ikke misforstå. Og uten min psykiater, som jeg kunne åpne meg for, fortelle min historie til, vet jeg faktisk ikke helt hvordan det ville gått. Hun har holdt meg i hånden gjennom mine tøffeste dager. Sakte, men sikkert har vi sammen fjernet mange av de blytunge sekkene med dritt jeg har gått og bært på i 50 år. Det har vært en befriende, men ikke en enkel prosess.
Det beste ved å gå i samtaleterapi er, at hun ikke har noen som helst bånd til andre mennesker i mitt liv. Hun har ingen relasjon, eller følelser, knyttet til hverken meg, mine nærmeste eller andre folk i mine omgivelser. Og der ligger nøkkelen til åpenhet og ærlighet. Ikke til henne, men ovenfor meg selv.
Sammen med henne jeg har fått bearbeidet traumer, og jeg forstår sammenhengen i mitt liv, og den jeg er blitt, på en dypere og tryggere måte.
Allikevel er min erfaring at jeg selv må hjelpe meg. Holde liv i gnisten. Få den til å vokse til en stor og sterk flamme.
Men hvordan skulle jeg finne tilbake til kjærligheten til meg selv? Fortsette livet på en god måte, finne mening i det som har vært, og håp for fremtiden?
Tanken om å ta det vonde, og snu det rundt og bygge noe godt ut av det, noe som har verdi for andre, dukket opp. For hvis det er sånn, at mitt liv skal ha en verdi, så er det jo opp til meg å skape en verdi av det, ikke sant?
Det er underlig hvordan en liten hendelse kan føre til noe mye større. Tanken om å blogge om livet mitt, mine opplevelser og erfaringer, hadde ligget der en stund. Som en videreføring av å skape noe verdifullt av det som har vært mørkt og tungt. 
Jeg begynte derfor å følge noe av de største bloggerne her i Norge. Tanken var å se og lære, hvordan de jobbet, både på bloggene sine og i sosiale medier.
Etter en stund dristet jeg meg til å kontakte Anne Brith Davidsen. Jeg regnet ikke med at hun ville svare meg, men det gjorde hun. Det var min lille hendelse. Den ene, lille tingen jeg turde å gjøre, og som skulle hjelpe meg å holde liv i gnisten min.
Like etter ble jeg invitert med i en gruppe som Anne Brith sto i bresjen for. Den het Hundre dagers prosjektet. Dette er en lukket gruppe, hvor man i løpet av 100 dager, skulle gå litt i dybden av seg selv. Kjenne på hva som må til, av endring og fokusering, for å kunne komme dit man vil i livet. Oppfylle sine ønsker og mål. 
Vi ble ganske raskt introdusert for coachen Peter Adolfsson. Og sammen, skapte Anne Brith og han et opplegg, som gav oss selvinnsikt og vekst. For noen kun personlig, for andre både personlig og karrieremessig. 
Vi fikk en ny oppgave hver dag. Disse oppgavene gjorde at jeg begynte å tenke på en annen måte, som igjen gjorde at jeg handlet på en annerledes måte.
Jeg fikk etterhvert behov for å jobbe tettere med Peter, og engasjerte han som min personlige coach. Peter er en innsiktsfull mann. Sammen legger vi planer, for hvordan jeg skal få til å komme videre i livet, og nå mine mål. Hos min psykiater, snakker jeg om og bearbeider min fortid, og det som oppleves vanskelig akkurat her og nå. Sammen med Peter dreier alt seg om å bygge fremtiden. 
Det siste året har også gitt meg en dyrekjøpt lærepenge. Mennesker jeg stolte på, som jeg trodde ville være der for meg i all fremtid, måtte jeg fjerne fra mitt liv. Jeg har lært nå, at de som pratet mest, og som tilsynelatende var opptatt av å hjelpe meg, har vist seg å være de som endte med å såre meg mest.
Noen av dem hadde en løsning og et svar på alt. De visste helt bestemt hva jeg måtte gjøre, og hvordan jeg skulle gjøre det. Problemet er at de ofte glemte personen Janne i dette. Deres utgangspunkt er deres egne liv, deres måte å se verden på, ut i fra deres opplevelser og erfaringer. Deres filtre og deres rammer.
De evnet ikke å se det fra mitt perspektiv, sette seg inn i mitt liv, lytte til meg og være stille i seg selv. Tune seg inn på min frekvens, for å forstå hva jeg virkelig trengte.
Jeg har ingen nytte av deres trylleformel, som er designet for å lette deres byrder. Jeg er på desperat jakt etter trylleformelen som passer inn i min situasjon.
Andre gjorde ofte et stort nummer av å vite bedre. De fortalte det gjerne til alle som ville lytte. Og ofte til de som ikke ville høre også. En fjær ble til 10 høns. Det var overdrivelser, sjikane og løgner. Kun for å hevde seg selv. Være den som er best, som vet hvordan mitt liv skal og bør være. Hvordan alle mine problemer kunne vært løst, hvis jeg bare…
Det har derfor vært så fint å få mer ydmyke og lyttende mennesker i mitt liv. Som Peter. Jeg er så takknemlig for å ha blitt kjent med han. Tusen takk Anne Brith for at du tok meg med på laget og introduserte meg for Peter. Men mest av alt, takk for at du tok meg med inn i Hundre dager prosjektet, og at du nå også har invitert meg med videre i Anne Brith Influencer Program (ABIP).
Her har jeg blitt inkludert i verdens beste gjeng med rykende ferske influencere. Sterke, fine folk som alle er innstilt på å få til noe fint her i verden. Og vi går denne løypa sammen. 
For hver dag som går føler jeg meg sterkere. Jeg finner mer glede i hverdagen nå. Og jeg tenker aldri tanken at jeg ikke vil leve lenger. Og gnisten på innsiden har en sterkere glød for hver dag som går. Snart, veldig snart skal min indre flamme brenne sterkt igjen.
Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Dette innlegget har 6 kommenta

  1. Kjære Janne Bella Donna 🌹æ får tåra i øyan når æ les ka du skriv og e så ufattelig imponert at du har kommet dæ opp og frem 🤩og du har mot som ei LØVE🥰❣
    Steike æ e stolt av å ha dæ med på laget til ABIP og sammen skal vi alle på en fantastisk reise 🥰Carpe Diem 💜U

    1. Tusen takk fineste du💕

  2. Hei!
    Er nylig begynt å følge deg. Synes du skriver utrulig bra, mye her som setter seg sterkt i hjertet ❤ Gleder meg til å følge deg videre. Masse lykke til. 😊
    Mvh Linda

    1. Åååå så fint å høre💕 Tusen takk, og takk for at du leser💛

  3. Veldig flott skrevet og du byr så mye på deg selv. Lykke til

    1. Så fint å høre💕 Tusen takk for fine ord og for at du leser

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Lukk meny