Overgangsalderen gjorde meg deprimert

Overgangsalderen gjorde meg deprimert

Vi lever i et samfunn hvor vi snakker åpent om alt fra sex, til alternative måter å leve sammen på, om alvorlige sykdommer og død. Og det synes jeg er fantastisk fint. Gjennom åpenhet kan vi alle lære å utvikle oss videre. Slippe tak i holdninger som ikke bærer på sannheten.

Allikevel er det veldig få som snakker åpent om alle aspekter rundt overgangsalderen. Hvordan den faktisk kan herje med en kvinne. Både fysisk, mentalt og følelsesmessig. Det virker på meg som om det er en utfordring vi jenter må gå gjennom alene. Helt alene. For vi er ikke så flinke å snakke med hverandre om det heller.

Klimakteriet er ikke en sykdom. Og kanskje det er derfor det snakkes så lite om, hvor krevende denne perioden kan være? Fordi dette er en normal prosess, noe vi bare må tåle og komme oss gjennom. Selv om du noen ganger kan føle deg syk, så kan du ikke vise at du har det sånn.

Noen kvinner har ikke store plager. Men mange har det. Og det kan noen ganger slite ei dame helt ut. Til hun blir knekt, deprimert og utbrent.

Akkurat på dette området vil vi gjerne være tapre. Skjule hvor tøft det egentlig kan være. Vi sier: «huff a meg jeg har vist en hetetokt jeg» og så ler vi det hele bort.

Min historie er litt annerledes. Fordi jeg ble veldig deprimert og sliten av andre omstendigheter i livet mitt. Og på akkurat samme tidspunkt begynte overgangsalderen for meg. Jeg var nok ekstra sårbar akkurat da. Og uten støtte i hverdagen, eller en partner å kunne lene seg på, ble dette en overbelastning for meg og min kropp.

Og jeg skjønner nå, at mange av de symptomene og plagene jeg hadde, kanskje ble utløst av klimakteriet. Fordi mange kvinner opplever akkurat det samme som jeg gjorde.

Det jeg lurer på er, om overgangsalderen kan gjøre deg virkelig syk?

Mitt håp er at mine opplevelser, min historie kanskje kan hjelpe deg som har det vondt. Som sliter med mange av de symptomene som overgangsalderen kan gi, uten at du kanskje har koblet den sammenhengen.

Jeg tror også at mange av plagene som forbindes med klimakteriet utløser hverandre. Som at lite søvn i lang tid, etterhvert vil gjøre deg utslitt når du må fungere normalt i hverdagen. Du kan få hodepine og migrene på grunn av dette, du blir ukonsentrert og glemsk, mangler energi og tiltakslyst. Humøret går opp og ned. Og etterhvert kan man i verste fall utvikle depresjon. Og dette er bare toppen av isfjellet.

Alle kvinner opplever det ikke sånn. Det vet jeg. Men mange har det tøffere i denne fasen enn vi har tradisjon for å snakke om eller akseptere.

Her er min historie.

I ettertid vet jeg ikke nøyaktig når det begynte. Det var små signaler fra kropp og hodet som jeg ikke lyttet til. Jeg var altfor opptatt av å leve livet mitt slik jeg trodde jeg skulle og måtte.

Oppmerksomheten min var festet på jobben min, familien og å løse og ordne hverdagslige oppgaver og problemer. Dagene var fiksert i rutiner fra morgen til kveld. Slik måtte det være hvis jeg skulle få gjort alt. 

Jeg stilte aldri spørsmål ved hvorfor jeg valgte å være tilgjengelig til enhver tid. Hvorfor jeg trengte å ha et hjem som alltid var i plettfri orden, hvorfor jeg brukte så mye tid på jobben min, hvorfor jeg alltid sa ja selv om jeg egentlig ikke orket eller hadde lyst. 

Etter hvert ble jeg mer og mer sliten. Jeg var alltid trøtt. Til å begynne med unnskyldte jeg det med at jeg sov dårlig om natten. Jeg tenkte ikke over at dårlig søvn var et signal fra hodet mitt, om at jeg burde roe ned tempoet og ta meg tid til å hvile. 

Det skulle bli verre, mye verre.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Lukk meny